Jens’ historie – London til Thorne

Starten

dsc01069.jpg

Klar til start

Det var flere startpuljer pga. det store deltagerantallet. I tillegg til de oppsatte startene kl. 08, 14 og 20 var det starter innimellom. Vi startet fra Cheshunt kl. 1345 i en mye mindre pulje enn 1330 hadde vært, og vi så litt mørkt på å finne noen å sykle sammen med i høyt tempo. Robert, Bjørn #2 og Asle skulle uansett sykle saktere, så vi måtte finne noen andre. Mens vi stod der og funderte, kom det en tysker med høyprofilhjul bort til oss og var synlig bekymret. Brevet-kortet hans var ikke blitt stemplet på herberget, så han lurte på om han hadde gått glipp av startstempelet. Neida, sa vi, slik er våre også — det er ikke noe stempel ved start. Da han fikk vite det, satte han likegodt bare avgårde, 10 minutter før tiden. Det stod i sterk kontrast til en annen tysker jeg fikk høre om ved 08-starten, som nektet å starte fem minutter før tiden: «If our starting time iz eight zero zero, zen our starting time iz eight zero zero.»

Da det nærmet seg 1345, ble et langt, rødt tau trukket over startstreken for å markere hvor vi skulle stå. Alle klumpet seg sammen bak det røde tauet mens vår offisielle kontrollør kikket på klokken. Da det var 10 sekunder igjen, dro han tauet bort og telte ned. Jeg kikket rundt meg en siste gang for å finne de raske syklistene og konkluderte med at de sannsynligvis stod rett bak tauet sammen med meg. Vi var to nordmenn, tre østerrikere, en danske og noen russere (det finnes åpenbart et randonneur-miljø i St. Petersburg). Alle ventet like spent på at kontrolløren vår skulle rope «KJØR!».

5, 4, 3, 2, 1, KJØR og vi satte avgårde anført av østerrikerne. Ut av Cheshunt var løypen kronglete og belagt med fartsdumper og vi hadde vår første feilnavigering etter 500 meter, men det bar videre i høyt tempo gjennom byen og ut på små landeveier. Etterhvert ble veiene veldig små, typisk ikke mer enn halvannen bil i bredden, men farten vår var like høy og feilnavigasjonene fortsatte. De tre østerrikerne hadde GPS-er med sporlogg på og så ut til å ha best kontroll, men selv de kjørte feil. I det tempoet vi holdt var det ikke lett for dansken og Bjørn, som hadde arkene med retningsanvisningene på styret, å følge med på hvor vi var, og jeg satt bare bakerst og kikket på ruten som GPS-en min foreslo og konstaterte at det som regel var riktig forslag, men av og til helt forferdelig feil. Det tok ikke lang tid før jeg innså at min nøye planlagte rute ikke var verdt en døyt og at jeg var avhengig av de andre, evt mine egne, laminerte retningsark, for å navigere.

Uhell og regn

Etter knappe 10 km opplevde vi vårt første uhell. Rundt en sving kom det en hest i motgående retning (på vår høyre side, nemlig). Vi kom i høyt tempo og hesten så litt nervøs ut, men ikke noe mer enn at rytteren hadde full kontroll på den. Østerrikerne, jeg, Bjørn og dansken passerte greit, men da russerne kom bak oss hørte jeg bare noen hyl — «iiii», «iiii», «iiii». Vi sakket farten og kikket bakover, og der lå hun ene russiske dama på bakken mens kameratene hennes flokket seg rundt henne for å hjelpe. Det så ut som at de hadde god kontroll på situasjonen, så vi kjørte videre. Jeg vet ennå ikke om hylene jeg hørte kom fra hesten eller dama…

Neste uhell skulle definere gruppen vår for resten av turen, og det var da dansken punkterte. Uten forvarsel, slik punkteringer gjerne er, forsvant han bakover og bort fra gruppen vår og vi så ham aldri igjen. Nå var vi bare fem stykker — de tre østerrikerne og oss to nordmenn, og i hovedsak var det slik det skulle bli hele denne dagen. Uvisst av hvilken grunn holdt østerrikerne et veldig høyt tempo, og da vi kom til Gamlingay (som var valgfri å stoppe ved på vei ut), var Bjørn og jeg veldig klare på at vi måtte gjøre ting kjapt for å være sikre på å bli med østerrikerne videre. Det gikk faktisk så fort at vi ble stående litt og vente på dem, og da oppdaget vi at det var i ferd med å begynne å regne. Vi fant frem regnjakkene og dro dem kjapt på oss. Lite visste vi at det var siste gangen vi skulle se sykkelskjortene våre på en lang, lang tid.

Ut av Gamlingay tok vi igjen et følge med briter som hang seg på oss. Tempoet var fremdeles veldig høyt, men etterhvert som vi ble flere, ble det litt enklere å holde farten uten for mye pes. I den nye gruppen fikk jeg også bedre tid til å bli litt kjent med syklistene vi omgav oss med, og ansiktene begynte å få navn. De tre østerrikerne het Michael, Gerold og Andreas. Michael var den raskeste og lå mest foran, mens Andreas og Gerold så ut til å henge på sin litt sterkere kamerat. Alle tre var erfarne randonneurer og hadde syklet PBP i 2007 og et par 1000-kilometere i Østerrike, i tillegg til andre langdistanseritt. Det var Gerold som fortalte meg om randonneur-miljøet i St. Petersburg — han var der i fjor og syklet en 1200-kilometer i Karelen sammen med russerne. Det var visst en fin opplevelse og litt forskjellig fra det inntrykket vi ofte har av Russland.

Av britene var det spesielt tre jeg fikk i gang samtaler med; Gary, Toby og Sean. Det blir litt feil å inkludere Sean i «britene», siden han er ire og ikke engang nord-ire, men det var lettere å tenke slik pga. de språklige skillene. Toby hadde egentlig tenkt seg en rolig tur sammen med noen kamerater, men han hadde mistet kontakt med dem og ville henge på oss så lenge han orket. Gary var litt på samme sporet som Toby, men da jeg fortalte ham om RAAM og kvalifiseringen, ble han i fyr og flamme og ville også kvalifisere seg. Han ble veldig skuffet da jeg fortalte at han måtte ha sagt fra til RAAM-arrangørene på forhånd, for han så ingen problemer med tempoet vi holdt. Sean var i en klasse for seg — han fortalte meg at hans plan var å være tilbake i London på tirsdag kveld! Det betød en tid på under 60 timer, mens bestetiden fra forrige ritt (2005) var 61 timer. Da jeg spurte hvorfor i all verden ambisjonene hans var SÅ høye, svarte han at han skulle på jobb på onsdag og ikke hadde bedt om fri til mer enn tirsdag…

Med denne gjengen av halvgale og helgale syklister syklet vi videre til Thurlby, og herfra og utover er kronologien min uklar. Jeg husker mange enkelthendelser, men kan ikke tid- eller stedfeste dem i noen særlig grad. Mesteparten flyter sammen til en smørje av minner og inntrykk, som regel bare avbrutt av kontrollstasjonene eller noen få landemerker. Det gikk fremdeles fort med oss, for vi hadde vinden delvis i ryggen, og etterhvert som det gikk seg til med navigeringen kastet vi bort mindre og mindre tid på å kjøre feil. Dessverre oppdaget jeg at mine geniale ghettoløsninger for GPS- og lyktefeste ikke holdt mål. Under testene i Stavanger virket det fint, men jeg hadde jo — selvsagt — ikke testet det i regnvær. I regn blir gummi glatt og mister omtrent all friksjon, med det resultat at lykten skled rundt helt til den hang med hodet ned i bakken. Det var fremdeles ikke blitt mørkt da vi kom til Thurlby, men dette med lykten hang over meg som et må-løse-problem. Problemet var bare at jeg ikke hadde peiling på hva jeg skulle gjøre med det.

Vi holdt 32 km/t i snitt fra Cheshunt til Thurlby og tilbakela 151 km på 5 timer og 3 minutter. Det gikk VELDIG fort fremover, og på kontrollstasjonen i Thurlby var planen å stemple og spise så fort som mulig og komme oss videre. Vi skulle sykle hele natten, men jo mer vi fikk gjort i dagslyset, jo bedre. I Thurlby fikk vi for første gang oppleve noe som skulle bli en gjenganger på britiske kontrollstasjoner — «av med skoene»! Kontrollstasjonene var ofte i idrettshaller med parkettgulv, og da var sykkelsko strengt forbudt. For oss som hadde på oss gjennomvåte sko med overtrekk på var det ikke særlig velkomment å måtte ta dem av og på for å kunne spise. Det positive var at de fylte flaskene våre og satte dem på sykkelen igjen for oss mens vi strevde med å ta av skoene.

Ved avreise fra Thurlby bestemte jeg meg for å la den ene vannflasken min bli igjen. Jeg hadde med tre i tilfelle vi skulle droppet første stopp på Gamlingay, men nå som vi uansett måtte stoppe for hver 80 km i snitt, regnet jeg ikke med å trenge mer enn to flasker. Jeg valgte å sette igjen Maxim-flasken min og beholde LEL-flasken som jeg hadde fått ved registreringen. Etter at det tunge valget var gjort og jeg var klar til å sykle, oppdaget jeg at alle britene manglet. Jeg ropte til en av arrangørene om han kunne rope inn i matsalen «Gary! The Austrians are leaving!». Det virket åpenbart, for Gary kom halsende ut, men han sa at de trengte litt mer tid på seg og at vi bare måtte sykle i forveien.

Dermed var vi tilbake til fem mann for de neste 67 kilometrene. Tempoet her var også ganske høyt (30 km/t i snitt), men terrenget var flatt og pregløst og jeg husker absolutt ingenting fra denne strekningen annet enn min stadige bekymring over lykta som hang med hodet. Det var dårlig med teip på kontrollstasjonene, så planen min om å surre teip rundt røret og feste lykten oppå teipen var ikke gjennomfør. Andreas foreslo å surre papir rundt røret, slik at det våte papiret forhåpentligvis ble klissete og holdt lykten fast. Jeg bestemte meg for å prøve det i Washingborough og samtidig se om de hadde noen strips jeg kunne bruke for å holde lykten ekstra hardt fast.

På vei til Washingborough kom også den andre gummi-relaterte feilen. GPS-en lå stroppet fast på styrestammen oppå en gummimatte, og denne gummimatten ble selvsagt også glatt av regnet og skled av. Det var rett før GPS-en gikk fløyten også, men jeg rakk å ta fatt i den før den gikk i bakken, og derfra måtte jeg ha GPS-en i baklomma. På dette tidspunktet følte jeg meg ganske dårlig forberedt: ingen lykt, ingen GPS og knapt nok noen peiling på hvor jeg var hen i verden.

Ghettoløsning #2 - lyktefeste

Ghettoløsning versjon 2 - lyktefeste

Etterhvert som vi nærmet oss Washingborough kontrollstasjon, åpnet himmelen seg mer og mer. For å gjøre det enda verre feilnavigerte vi kraftig og syklet til sammen 1,5 km feil før vi kom oss på rett spor igjen. Det striregnet da vi kom frem klokken 2130 i mørket og alle lykter var skrudd på (unntatt frontlykten min). Da jeg kom inn på kontrollstasjonen (og tok av meg skoene) fikk jeg noen kommentarer fordi de fire minilyktene jeg hadde på hjelmen fremdeles stod på selv om jeg var inne. Merkelig nok var de mer bekymret over lyktenes batterier enn alt det andre som kunne være galt med oss… Heldigvis fikk jeg papir og strips fra folkene på kontrollstasjonen og klarte å surre fast lykten på det jeg håpet var en akseptabel måte. Jeg brukte også litt papir som underlag til GPS-en oppå styrestammen før jeg stroppet den fast igjen.

På grunn av feilnavigeringen vår rakk britene akkurat å ta oss igjen i Washingborough, men vi dro fra kontrollstasjonen litt før dem likevel og satte avgårde mot Thorne.

Natt

Nå kom vi til løypens store raritet, nemlig en lang omvei fra Washingborough til Thorne. Mest sannsynlig har arrangøren funnet ut at løypen ble for kort dersom de gikk direkte fra Washingborough til Thorne, så de la inn en himla omvei og måtte også legge inn et ekstra kontrollpunkt for å forsikre seg om at alle tok omveien. Omveien var 20 km lengre og gjorde denne etappen til rittets lengste på rett over 100 km. Derfor var det greit at de hadde mulighet for vannfylling på det ekstra kontrollpunktet etter 20 km. Selve kontrollpunktet bestod av to menn som stod på en parkeringsplass i en liten landsby og stemplet kortene våre. Det pøsregnet og de stod der uten noe mer enn regnfrakk på seg som beskyttelse. Ikke at vi var noe særlig bedre beskyttet med våre tynne regnjakker, men det virket som en mistrøstig oppgave for dem.

På kontrollpunktet i Wragby traff vi et par briter som kjørte veldig fort sammen. Han ene hadde Cambridge i hvite bokstaver på rumpa, og han andre hadde triatlon-flaskestativ bak setet. De hadde startet kl. 1400 og var således 15 minutter foran oss på tiden. Jeg hadde lagt merke til dem tidligere i løypa også, men dette var første gangen vi traff dem mens vi stod stille. «Våre» briter kom også og tok oss igjen på dette kontrollpunktet, og dermed var vi full gruppe igjen som satte ut av Wragby mot Thorne i mørket og regnet.

Bare et par kilometer nede i veien for Wragby hadde jeg nok et utstyrsuhell. Den ene baklykten min knakk rett av og forsvant i mørket. Heldigvis hadde jeg fremdeles en baklykt i tillegg til minilyktene på hjelmen og tre reflekser, så jeg følte meg fremdeles godt opplyst, men dette understreket bare følelsen min av at jeg egentlig var dårlig forberedt, og jeg lurte på hvordan resten av rittet kom til å gå.

Mens vi syklet nordover mot Thorne i mørket kunne vi på vår høyre side se et høyt tårn med røde lys på. Landskapet var så flatt og farten såpass lav at dette tårnet var foran oss i evigheter. Det var både inspirerende og demotiverende å kikke på de røde lysene i det fjerne. Underveis kom Gary opp til meg og ville snakke litt mer om RAAM. Han lurte på om jeg trodde han hadde noen sjanse til å få godkjent kvalifisering til tross for at han ikke hadde sagt i fra på forhånd, for nå hadde han virkelig fått lyst til å prøve seg.  Han var veldig optimistisk, og på dette tidspunktet lå vi 5 timer foran tidsskjemaet mitt og hadde veldig god tid til kvalifiseringskravet.

Sean, den veldig ambisiøse iren, forbauset meg på dette kveldspartiet ved å sykle uten regnjakke, uten hansker og uten buksebein. Jeg kan ikke forestille meg hvor kaldt det må ha vært, men det sier kanskje noe om hva slags vær han er vant med fra Irland. Jeg fikk også vite at han hadde planer om å delta i Race Around Ireland, et  2172 km langt sykkelritt i RAAM-stil. Å delta i LEL var en oppkjøring for ham, siden han ikke hadde deltatt i noen så lange ritt tidligere.

Toby og Michael guidet oss med GPS-ene sine gjennom et av de mer plagsomme partiene på turen. For å krysse elven Trent måtte vi sykle nordover i mange kilometer til nærmeste bro og deretter sykle like mange kilometer sørover igjen for å komme oss inn på ruten igjen. På hele denne omveien kunne vi se veien vi skulle sykle tilbake på andre siden av elven. Trent er forøvrig en sideelv til Humber, en velkjent elv i England som tradisjonelt sett har skilt nord-England fra sør-England og som er grunnlaget for navnet på middelalderkongedømmet Northumbria. Vi svingte av vestover rett sør for Humber og fulgte elvens generelle retning mot Thorne, hvor vi ankom kl. 02 på natten. Toby besluttet seg for å sove mens han ventet på kameratene sine i Thorne, så gruppen vår var redusert til 8 mann. På dette tidspunktet sluttet det å regne og vi hadde forhåpninger om en bedre tur fremover enn den vi hadde lagt bak oss. Vi hadde syklet 321 kilometer og hadde 1080 kilometer igjen…