Jens’ historie – før start

Introduksjon

Undertegnede og Bjørn Kristoffersen var i Storbritannia i juli 2009 for å sykle London-Edinburgh-London, et ritt som er bygd på samme lest som Paris-Brest-Paris, men med noen små forskjeller. Den største forskjellen for de fleste er nok at kvalifiseringskravet er tatt bort, slik at enhver som vil kan starte rittet uten noen forberedelse eller trening. Om det faktisk har noen reell effekt på de som starter er annen sak, siden de fleste så ut til å være godt forberedt og vante med å sykle slike ritt, men det gjorde hvertfall at vi ikke trengte å gå gjennom den tidkrevende prosessen med å få kvalifiseringen vår formelt godkjent i Paris, noe som tok endel tid i 2007.

Rittet er 1401 km langt og går altså fra London til Edinburgh og tilbake (nesten) samme vei. Det er både helt flate og veldig kuperte partier, med det høyeste punktet på 607 moh og den lengste strekningen uten nevneverdig stigning er på nesten 100 km (til sammen under 100 meter stigning). Selv om det er mye flatt, er de kuperte partiene til gjengjeld veldig harde, med lange og bratte bakker i forblåst og værhardt terreng.

For meg var dette rittet en kvalifisering til Race Across America og kvalifiseringskravet var at rittet ble fullført på mindre enn 75 timer og 53 minutter. Det tilsvarer en snittfart på 18,46 km/t. Dette virker veldig sakte, men det inkluderer alle stopp (både obligatoriske, nødvendige og ufrivillige) og den reelle farten man må holde er langt høyere. Bjørns mål var å se 60-tallet, dvs. maksimalt 69 timer og 59 minutter. På det eneste sammenlignbare rittet vi har kjørt — Paris-Brest-Paris — fullførte jeg komfortabelt på 74 timer og Bjørn på raske 59 timer, så det var ikke tvil om at vi hadde potensiale til å nå begge målsetninger. Spørsmålet var bare om resten av verden ville spille på lag…

Forberedelse

Selv om det ikke var noen kvalifiseringsritt for å delta i London-Edinburgh-London, hadde vi oppstart for kvalifiseringsbreveter på Sørlandet denne våren, og jeg deltok på dem i kraft av løypeutstikker og navigatør. Både 200, 300 og 400 km ble gjennomført, men 600 km ble dessverre avlyst da den eneste påmeldte var meg og det var meldt pøsregn på hele turen. I tillegg trente jeg sammen med Team Jæren til Styrkeprøven og hadde også hatt et (mislykket) forsøk på RAAM-kvalifisering i Florida i februar. Innen vi kom til London, hadde jeg syklet 7500 km i 2009. Bjørn på sin side hadde syklet rundt 9000 km. Det var med andre ord ingenting å utsette på beina.

Ghettoløsning på styret

Ghettoløsning på styret

Nok en forskjell mellom PBP og LEL er at man får kjøre med tempobøyle i LEL, og det var en stor fordel. For å få plass til både tempostyre og sykkelcomputer, GPS og lykt var jeg nødt til å mekke litt, og resultatet ble det vi kaller en ghettoløsning, med strips for å holde pulsklokken på plass og en spesielt kuttet metallbøyle fra en dekommisjonert Minoura Swing Grip til lykta. GPS-en satte jeg simpelthen på et gummiunderlag oppå styrestammen og stroppet den fast med borrelås. Det fungerte greit under testturer i Stavanger og jeg følte meg sikker på at dette var en vinnende kombinasjon for mange år fremover.

Av Florida-turen lærte jeg at jeg får problemer med å spise etter mange timer hard belastning på sykkelen. Jeg vet ennå ikke hva problemet kommer av, men jeg opplevde det ikke på Paris-Brest-Paris, så jeg satte min lit til at de mange obligatoriske pausene på kontrollstasjoner ville ha en positiv effekt på energiopptaket. Siden det er umulig å ha med seg mat til 76 timer på sykkelen, var vi avhengige av å spise på kontrollstasjoner underveis. Spesielt avhengige av dette var vi på natten eller der hvor løypen gikk i øde områder, noe som for LEL sin del betød mesteparten.

Snakker om øde områder, så er LEL-løypen umerket. Dette er en av de små forskjellene mellom LEL og PBP; i sistnevnte var det satt ut små, selvlysende skilt med piler på som ganske klart viste hvor man skulle sykle — jeg opplevde bare én gang at pilene ikke var nok til å navigere i løypen. For LEL ble det publisert retningsanvisninger, men så langt jeg kunne se var det ingen GPS-data. Det viste seg å ikke stemme — GPS-dataene var av ukjente årsaker publisert på en annen webside, men det var jo ikke så lett å vite. Navigeringen som Bjørn og jeg la opp til var derfor basert på retningsanvisningene. Vi hadde begge skrevet dem ut og laminert dem, og jeg hadde i tillegg plottet løypen på GPS-en manuelt i henhold til anvisningene. Dette er ikke like godt som å ha ferdig tygde data, siden GPS-en godt kan finne på å sende meg på villspor hvis den mener at en «annen» vei er bedre, men jeg gjorde det så godt som mulig og satset på at det ville virke.

Oppmøte

Til sammen 7 nordmenn deltok i LEL i år. Utover Bjørn og jeg hadde jeg fått navn og telefonnummer til to andre — Robert Dalbakk og Bjørn Sandbekk. Jeg hadde forsøkt å kontakte Robert før rittet, men fikk aldri svar. Da jeg kom til startstedet i Cheshunt, ble jeg derfor positivt overrasket over å treffe dem nesten umiddelbart. I tillegg traff jeg Asle Kvittingen som jeg kjenner fra PBP 2007 og som jeg har truffet med jevne mellomrom på andre ritt i Norge, senest på Jotunheimen rundt i sommer. Robert innledet med å si at han hadde dårlig samvittighet overfor meg, siden han hadde trodd at jeg var en telefonselger («Ukjent nummer med adresse i Kristiansand? Det måtte jo være en telefonselger») og at han derfor hadde ignorert alle oppringningene mine! Det var først den siste dagen før avreise at han skjønte at jeg var en syklist.

Forskjellige nasjoner i LEL

Forskjellige nasjoner i LEL

Registreringen til PBP var en drøm — alle papirer og alt utstyr for hver syklist lå samlet i konvolutter som var organisert pr land i en svær hall. Til LEL var derimot alt av papirer og utstyr løst og måtte samles for hver enkelt deltager underveis i registreringen. Det betød at arrangørene brukte noen minutter pr deltager, og det var 600 deltagere til sammen… Køen var allerede lang da jeg kom til Cheshunt kl 13 og den var ikke tom før kl 20. Dette var kvelden før start og de fleste hadde bedre ting å gjøre enn å stå i kø for å få papirene sine, men slik var det nå.

Før vi dro var jeg litt bekymret for at jeg ikke hadde fått plass, siden jeg ikke hadde fått noen bekreftelse fra arrangørne om at min påmelding var blitt prosessert. Jeg hadde heller ikke fått noe startnummer, og hjertet sank da jeg oppdaget at alle andre hadde fått det.  Jeg snek meg derfor forbi køen og spurte om de i det minste kunne bekrefte at jeg var påmeldt og hadde fått rom på herberget for natten. Gleden var stor da de fant navnet mitt på listen, helt helt HELT nederst. Jeg var mao den siste påmeldte som fikk plass — de som kom etter meg ble avvist. Fantastisk!

Kuriøst nok fikk jeg vite fra Robert at da han meldte på seg selv, Asle og Bjørn i desember 2008, hadde det vært bare 10 plasser ledig og ingen plass på herberget. Han hadde derfor kjapt tatt så mange plasser som nødvendig og bestilt rom på et gods i nærheten. At jeg hadde fått både startnummer og rom på herberget var en stor overraskelse og, som Robert sa det, «gullhår en viss plass». Mitt startnummer ble til slutt 600 av 600 startende, og med både startnummer og rom klart var det bare en ting som gjenstod, nemlig å pakke sykkel og bagasje.

Ferdig utstyrt sykkel

Ferdig utstyrt sykkel

Til bagasjen satset jeg på den gamle setevesken fra PBP 2007, mens Bjørn hadde både styreveske, hvor han hadde retningsanvisningene, seteveske. Siden vi fikk transportert bagasje fra startstedet til kontrollstasjonen i Edinburgh, kunne jeg satse på å ha med litt mindre av typiske forbruksvarer (slanger, gasspatroner, reservemat, osv) og heller fylle opp i Edinburgh om jeg skulle ha brukt noe underveis. Vi hadde med klær til både regn og sol og kulde og varme, og vi hadde også pakket diverse remedier for slitne og såre syklister som f. eks. smertestillende, sinksalve og plaster.

Bagasjen ble delt i to — ting som skulle være igjen i London (deriblant sykkelkoffert og ryggsekk) og ting som skulle til Edinburgh (komplett tøy- og skoskifte, tøy å sove i og reservedeler) — og avlevert på sine respektive steder på herberget. Med alt pakket var det bare én ting igjen for syklistene å gjøre: sitte og drikke øl til langt på natt. Ja, nettopp. Den hadde du ikke ventet deg. Selv polakken som skulle starte kl. 08 (jeg sier «selv» fordi han skulle starte kl. 08, ikke fordi han var polakk) satt og drakk øl til klokka var 23…