Jens’ historie – Thorne til Edinburgh

Forbi vikingene

Vi dro fra Thorne rundt 0230 natt til mandag i opphold og og våte veier. Toby og Gerold, den eldste østerrikeren, hadde bestemt seg for å bli i Thorne, så vi var redusert til to østerrikere, to nordmenn, en ire og to briter. Jeg husker ikke så mye av denne turen i mørket, men i nattemørket krysset vi en stor vippebro av stål over elven Ouse, et landemerke som jeg skulle merke meg til senere. Nordover kjørte vi forbi York, en storby som vikingene i sin tid okkuperte og kalte Jorvik. Løypen gikk heldigvis rundt byen, men i et veikryss fikk han ene briten problemer med bremsene. Jeg trodde det var et tilfelle av våte bremseklosser og tenkte ikke mer over det, men det viste seg senere at bremsene hadde røket totalt og at de to britene stoppet helt opp for å fikse dem. Vi andre syklet uvitende videre og nådde Coxwold kontrollstasjon klokken halv syv på morgenen.

Coxwold var definitivt mitt favorittstopp. De hadde for det første en velutstyrt bar med kalde Cola-bokser, smertestillende, plaster og en hel del annet som jeg synes var utrolig gjennomtenkt og som ingen av de andre kontrollstasjonene hadde. I tillegg hadde de til min store glede et kjempestort glass med Skippy peanøttsmør, og jeg lesset opp kniv på kniv og smurte på en stor skive ristet brød. Det var et av de mer tilfredsstillende måltidene jeg hadde på hele turen — Cola og peanøttsmør — og noe jeg skulle glede meg til på vei tilbake.

dsc01070.jpg

Sliten syklist i Coxwold

Det siste stykket frem til Coxwold var tungt med mange bakker og vi begynte alle å bli slitne. Tidligere år hadde visst LEL kjørt gjennom et område som heter Howardian Hills — navnet mer enn antyder tøft terreng — men i år var den visst endret til å gå lengre vest og mer i Vale of York. Vi lå omtrent 5,5 timer foran mitt skjema, men det var nå og fremover at de virkelige bakkene på turen begynte. Med ytterligere to briter i minus var vi nå bare fem stykker som kjørte videre nordover.

Underveis kunne jeg av og til huske hvordan løypen gikk ut i fra arbeidet mitt med å lage en GPS-løype, men disse blaffene gjorde lite for navigeringen. For det meste kjørte jeg med GPS-en i vanlig kartmodus i stedet for veivisningsmodus og lot de andre med GPS ta seg av navigeringen. Med så mange som hadde forsvunnet var det nå bare Michael og Andreas som hadde GPS med sporlogg på, og Bjørn som satt med veibeskrivelsen på styrevesken. Både jeg og Sean var backup, men det var ikke behov for oss.

For det meste var det Michael og jeg som lå foran og dro, godt hjulpet av Sean (han hadde tross alt mest hastverk av alle), opp Vale of York. Foran oss lå den korteste strekningen på rittet på bare 53 kilometer. Til tross for det gunstige terrenget klarte vi ikke å holde noe særlig høy fart oppover dalen til kontrollstasjonen Middleton Tyas. Vi begynte nok å merke slitet etter 450 km på sykkelen og det høye tempoet vi hadde holdt på søndag.

Fjellene

Vel oppe i Middelton Tyas var vi i ferd med å innta Teesdale, dalen som tilhører elven Tees. Denne elven skulle lede oss opp i fjellene i nord-England og opp til løypas høyeste punkt: Yad Moss på 617 moh. Vi hadde hatt noen regnskurer den dagen, men været var ellers bedre enn dagen og natten hadde vært. I Middleton Tyas hadde vi også truffet på en gjeng med tyskere og syklet sammen med dem nordover mot Barnard Castle ved inngangen til Teesdale.

Barnard Castle kan sikkert spore sin storhetstid tilbake til den gangen da festningen kontrollerte et krysningspunkt over elven Tees. Broen i byen bærer hvertfall preg av å være noen hundre år gammel, i den grad at den bare har plass til en bil i bredden. Trafikken over broen var lysregulert og innebar lang ventetid. Vi kom bakerst i køen som stod og ventet på å få krysse broen, men enkelte i følget smatt foran og var først over da lyset skiftet til grønt. Vi som fremdeles stod bak kom ikke over på grønt og måtte vente nok en omgang. Dermed var feltet splittet i to, med Sean og endel tyskere i første rekke og Bjørn, Michael, Andreas, jeg og to tyskere i andre rekke. Han ene tyskeren var mektig forbannet over at de andre bare hadde kjørt fra oss og var fast bestemt på å ta dette opp med dem i Alston, vår neste kontrollstasjon etter forseringen av Yad Moss.

Vinden hadde så langt i rittet vært enten med- eller sidevind, men under klatringen opp Teesdale endret den seg til kraftig motvind. Kombinert med kilometerlange bakker ble det veldig tungt, og Andreas (den ene østerrikeren) valgte å roe tempoet sitt ned litt og heller sykle alene opp til toppen. Vi tok farvel med ham og fortsatte ufortrødent oppover. Det var ikke så mye mer å se på oppover fjellsiden enn gress og sauer, men det var rikelig med begge deler.

Etter 70 kilometer klatring opp Teesdale og over Yad Moss på 617 moh så vi over kanten og over til nordsiden av fjellet, og der så vi en himla regnskyll som var på vei rett mot oss. Vi satte avgårde ned bakken mot kontrollstasjonen og spurtet så godt vi kunne for å komme oss i hus før vi ble søkkvåte igjen. Det holdt med 2 sekunders margin, og vi kunne stemple inn på den høyeste kontrollstasjonen i rittet mens det plaskregnet utenfor. Alston kontrollstasjon er egentlig et skilokale (det er visst snø der oppe på vinteren) og ser slik ut fra innsiden også. Vi stemplet inn i Alston 6 timer før skjema og tyskeren vår spurte om det hadde passert en gruppe tyskere før oss som han kunne kjefte på. Overraskelsen var til nærmest til å ta på da vi fikk vite at den siste gruppen tyskere hadde passert over en time før oss. Én time forsprang på 60 km er veldig mye fortere og vi kunne nesten ikke tro at det var mulig å bli frakjørt så kraftig, selv om vi var færre enn de var.

Vi satte oss mutte ned for å spise, og etter 10 minutter gjorde vi store øyne da Sean kom ned i spisesalen med en hale av tyskere. De hadde nemlig kjørt feil og havnet bak oss i løypa, og det var faktisk vi som kjørte fra dem, ikke omvendt. Sean var rimelig forbannet, for han hadde  vært sist i følget som kjørte feil og var dermed rett på halen vår da han kom tilbake til hovedveien. Rett før han fikk kontakt med oss hadde tyskerne bak ham ropt og hoiet veldig på ham og han hadde stoppet i den tro at han hadde mistet noe, men det viste seg at de bare ville ha ham i sin gruppe og ikke i vår. Etter at de «mistet» oss hadde visst kjøring vært rimelig lapskaus i den gjengen og han var glad for å komme seg avgårde sammen med oss igjen.

Ut fra Alston hadde dessverre ikke regnet gitt seg og vi måtte kjøre videre nedover fjellet våte og forblåste. I Alston sentrum er det brostein og 14% helning, så alle gikk av syklene og gikk ned på fortauet i stedet for å prøve seg på de sleipe brosteinene. Etter dette ble det rimelig klart at tyskerne ikke var i stand til å holde det tempoet som var nødvendig for oss, så vi kjørte rett og slett fra dem på vei fra Alston og ned mot Brampton. Regnskurene forfulgte oss nå hele veien og vinden stod rett imot fra vest i det vi passerte Carlisle og krysset grensen til Skottland.

Her måtte Sean ta en kort stopp og kjøpe noe drikkevann, for han var gått helt tom på vei nedover fra Alston. Mens vi stod langs løypa og ventet på ham, kom det to østerrikere farende forbi og Michael sendte meg et megetsigende blikk. Her var to supermenn som han hadde snakket om tidligere på dagen. Deres taktikk var å sykle hardt-hardt-hardt i ti timer hver dag og deretter sove og hvile lenge. Sammenlagt gikk det ikke så veldig fort (350 km i døgnet var visst deres gjennomsnitt), men de holdt godt tempo når de var i gang og de hadde bare minimale stopp på kontrollstasjonene. Da Sean kom tilbake med fulle vannflasker, satte vi etter og oppdaget at vi kjørte dem inn selv om vi kjørte vårt sedvanlige tempo. Supermenn var vi åpenbart alle sammen!

Skottland

Sammen med de to østerrikerne kjørte vi av fra hovedveien og ut i den skotske bushen. Her var det skog, fjell og en liten landevei. Ingen hus, ingen mennesker, ingen noenting annet enn bakker. Masse bakker opp og ned. Mellom regnskurene kom solen frem og stekte intenst, slik at vi enten var kalde og våte eller varme og klamme. Jeg stoppet ofte for å ta regnjakken av og på i et desperat håp om at denne regnskuren skulle være den siste og jeg endelig kunne tørke opp, men slik ble det ikke. Opp gjennom bakkene plukket vi også opp en amerikaner som hang med til Eskdalemuir, kontrollstasjonen med det vanskelige navnet (uttales æskdæilmjuuuø) og siste stopp før Edinburgh. Som vanlig var det av med skorna og labbe inn i spisesalen på sokkene, men vi vant til at dette ritualet skulle ta 5 minutter av tiden vår på stasjonen.

Vel inne i spisesalen oppdaget jeg rittets minst gjennomtenkte salgsbod: et bord fullt av halvlitre med Cola. Ved siden av stod kjøleskapet. Tomt. Jeg spurte lettere forbløffet om de hadde kald Cola en annen plass; det hadde de ikke, men jeg kunne jo sette den i kjøleskapet, så var den kanskje en halv grad kaldere innen jeg skulle dra igjen. Da jeg lettere sarkastisk påpekte at kanskje det var en idé å sette flaskene i kjøleskapet på forhånd, lyste innehaveren av bordet opp som om dette var et helt nytt konsept for ham. Jeg var ikke i rette stemningen til å applaudere hans nyvunne innsikt.

Serveringen i Eskdalemuir var også minneverdig. Her fikk vi chili med bønner, stekt ris eller toast, og jeg valgte alle tre sammen med is og pudding til dessert. Jeg endte opp med å spise meg altfor mett og ville sitte og rape bønner hele veien til Edinburgh, men det var jeg lykkelig uvitende om idet jeg helte nedpå litt av den varme Colaen min og gjorde meg klar til å dra. På raam.no ligger bloggmeldingen min fra Eskdalemuir, og i etterpåkloskapens lys føler jeg for å sitere noe av den:

Nå er det mye nedover mot Edinburgh før vi kan dusje, ta på oss tørt tøy og sove.

Famous last words, som amerikanerne sier. Det er absolutt ikke mye nedover fra Eskdalemuir til Edinburgh; derimot er det det nest verste partiet på hele turen. Det er ikke mindre enn 5 fjell som skal forseres, ingen av dem så høye som 617 moh, men likefullt lange, pinefulle stigninger når man allerede har 620 kilometer i beina. Vi dro fra Eskdalemuir nesten 7 timer foran skjema og jeg beregnet å bruke maksimalt 3,5 timer til Edinburgh. Vi brukte 3,5 timer til Edinburgh…

Ut av Eskdalemuir ble vi møtt av de første syklistene på vei tilbake, en noe broket blanding som bestod hovedsakelig av italienere. Dette var et lite sjokk helt til jeg kom på at de måtte ha startet kl. 08 og dermed hadde 6 timers forsprang på oss allerede fra start. Med 3,5 timer hver vei og en halvtime i Edinburgh var de halvannen time foran oss i reell tid. Dette var den flokken som til syvende og sist skulle konkurrere om seieren i rittet, men det visste vi ikke da.

Det er ikke så mye si om denne siste etappen av rittet annet enn at den var pinefull. Kroppen fungerte bra og jeg hadde ingen fysiske problemer, men mentalt var det tøft å stange hodet i fjell etter fjell når jeg hadde erklært på forhånd at det nå skulle være mye nedover. To ting stod frem som minneverdige.

Det første var da amerikanere som vi hadde plukket opp tidligere kjørte fast kjedet i starten av en lang oppoverbakke. Han og Sean lå sist i feltet, så mens vi andre kjørte opp bakken uten å merke noe annet enn at de forsvant, stoppet de for å fikse problemet. Vi bestemte oss for å kjøre til toppen og vente på dem der, men det drøyde og drøyde før de kom. Sammen med oss på toppen av fjellet stod det en bil med et skotsk ektepar i, og jeg trillet bort til dem og spurte om de kunne være så snille og kjøre ned til bunnen av bakken og sjekke hvordan det stod til med vennene våre. Det gjorde de med et smil, og de kom tilbake og rapporterte at de var på vei opp bakken. Det kaller jeg god service! På toppen fikk vi litt «kjeft» fra amerikaneren for at vi hadde ventet på ham når vi tross alt kjørte med et tidsskjema hengende over oss.

Det andre minnet var Traquair, rundt 40 km fra mål, hvor det var en hemmelig kontroll (uvisst av hvilken grunn — kanskje det fantes en lettere vei rundt fjellene som vi ikke visste om?) og hvor vi nærmest ble tvunget til å spise søte kaker av en snill og omtenksom skotsk dame. Hun ville fore oss med så mye sukker som mulig før de siste bakkene mot Edinburgh, og det var fremdeles to fjell igjen etter Traquair.

Den siste nedoverbakken til Edinburgh var absolutt fantastisk og varte nesten evig. Da vi svingte inn på kontrollstasjonen i Dalkeith bydel, lå 716 offisielle kilometer bak oss (litt mer siden vi hadde syklet noe feil) og vi kunne se frem til 4 timer på øret før vi snudde og tråkket oss tilbake til London i våre egne hjulspor. Å kunne ta seg en dusj etter halvannet døgn i regn og sol i de samme klærne var fantastisk. Klærne mine hadde den samme, umiskjennelige lukten av vått langdistanseritt som jeg lærte meg å kjenne i Paris for to år siden

Det var etter at jeg hadde dusjet og skiftet til sovetøyet fra bagen min at jeg oppdaget at sovingen faktisk ikke skulle foregå på kontrollstasjonen, men i en kirke 1 kilometer lenger nede i veien. «You have to ride your bike there», var svaret da jeg spurte hvordan transporten foregikk. «I regnet? I dette tøyet? Med en bag?», tenkte jeg, men det som kom ut av munnen min var «I don’t really feel like doing that», og selv om det må ha hørtes veldig hovent ut, ble det til at jeg og Michael ble kjørt ned i en kassebil av han som hadde kontrollen med kirken.

Vel fremme var det bare å legge seg mellom benkeradene på en knallhard og tynn madrass og prøve å sovne til lyden av sykkelsko som klikket over et steinhardt gulv. Neste morgen ventet 685 kilometer og London vinket i det fjerne.